De tre siste årene har jeg vært veldig glad i rødvin. Det hele startet med en flaske marques de chivé som jeg fikk i bursdagsgave. Frem til i fjor vinter har jeg i hovedsak drukket spansk vin – marques de caceres har vært en favoritt, og jeg anbefaler den fortsatt i dag.
I forhold til mat har jeg hatt lite peiling på vin, og min taktikk har vært å gå på polet, gi noen av de som jobber der hovedingrediensene av det jeg skal lage, samt et budsjett – og til dags dato har jeg til gode å bli skuffet av denne fremgangsmåten.
I ett tidlig blogginnlegg beklaget jeg meg litt over manglende rødvinskunnskaper, og Oda var raskt på pletten med gode råd. En bitteliten forsmak på alt jeg skulle lære i Piemonte.
Etter en travel dag med både pastakurs og trøffeljakt var det på tide med en ordentlig vinsmaking. Vi hadde vært så heldig å få komme til Roagna, en ærverdig vingård som lager både barolo og barbaresco. Roagnas viner finnes i Norge, kanskje mest kjent gjennom samarbeidet med Sigurd Wongraven – vokalisten i Satyricon. Vi kom til Roagna i skumringen, og ble møtt av en særdeles engasjert Luca. Luca er femtegenerasjons vinmaker, og driver en drift som har holdt det gående siden midten av 1800-tallet. Som selskap hadde vi også tre slurpende vinelskere fra Toulouse.
Besøket startet med en liten omvisning i produksjonslokalet, mens Luca fortalte om de gamle tradisjonene for Barolo og Barbarescovinene. Det er strenge regler for hvordan disse vinene skal lages, og det skal kun brukes nebiolodrue. Nebioloen kan være vanskelig å få til, og noen årganger har blitt nesten helt ødelagt av sykdom. På grunn av dette har noen lagt om produksjonsmetodene sine noe, noe som er omstridt. Luca selv er veldig opptatt av tradisjoner, og det sies at han holdt på stryke på sin muntlige avsluttende eksamen når han kranglet med sensor om når det er gunstig å bytte ut vinstokkene – aldri mente Luca. På nettsidene fant jeg et motto som illustrerer hvor viktig tradisjon er for Roagna: Roagna non cambia – Roagna does not change.
Barolo og barbaresco omtales ofte som vinenes konge og dronning. I prinsipp er det samme type vin, laget på samme måte, med samme type drue, de forskjellige navnene kommer av distriktene druene vokser i. Likevel er nok baroloen mest kjent ute i verden.
Vi ble raskt fulgt inn i en mørk vinkjeller, med støvete vinflasker, spindelvev og dunkelt lys. En spennende setting for vinsmaking. Og smake vin fikk vi. Alt fra en ung og fruktig 2010 årgang av barbaresco, til en fyldig og velsmakende barolo fra 1982. I alt drakk vi oss gjennom 10 forskjellige viner, og glad ble jeg når det ikke var obligatorisk med verken slurping eller spytting. Luca fortalte om alle vinene med stor innlevelse, og ble mer og mer engasjert etter hvert som glassene ble tømt. På slutten ble det en salig blanding av både fransk, italiensk og engelsk, og ingen skal påstå at det ikke var god stemning.
Tre franske herremenn og Luca – lånt fra Siv
Da vi skulle dra var ikke Luca villig til å selge oss vin, men en flaske barolo ble overlevert til følge, med beskjed om at den skulle nytes. Han kunne fortelle at det hadde vært 12 flasker til salgs av denne typen, og at dette var den siste. Nøyaktig årgang ville ikke Luca si noe om, men han garanterte at den var nydelig, og det var den absolutt. Den fikk følge til lunsjen dagen etterpå, og jeg kan love at ingen av oss ble skuffet.
Roagna har en egen hjemmeside som er verdt å ta en titt på. Bare å klikke på bildet av Alfredo og Luca over her. Luca selv har gjort en liten gjesteopptreden på norsk tv i høst. Så om du vil se vakre bilder fra gården, anbefaler jeg episoden hvor Live Nervik er Dama til Sigurd Wongraven.
Roagna ligger rett utenfor Barbaresco, som er like idyllisk som resten av Piemonte. Etter vinsmakingen spiste vi i Barbaresco, et måltid som absolutt fortjener å nevnes, spesielt risottoen! Nå er det nevnt, and back to rødvin!
Det mest lærerrike besøket vi hadde var turen til Tenuta il Sogno. Her har Eli Anne og Frode bodd siden 2002, de forlot Norge til fordel for vinproduksjon San Marzano i Piemonte, og den dag i dag har de ikke angret på valget sitt.
Tenuta il Sogno i vakre omgivelser
Vi trasket rett ut i vinmarken som omgir gården, og fikk vite hva som skjer i løpet av vinåret. En fin og flott hurtiginnføring i vinproduksjon. Eli Anne og Frode driver biodynamisk, og er veldig opptatt av å følge månefasene. For eksempel skal vinstokkene klippes ned mellom desember og februar, og det må gjøres på nedadgående måne, på spesielle dager som omtales som fruktdager. Det høres temmelig alternativt ut sant? Men det er faktisk en viss logikk i dette. Når månen krymper siver nemlig sevja ned i røttene, og vinstokken unngår å få blødene sår.
Særdeles hyggelige Eli Anne og Frode
Omgivelsene på Tenuta il Sogno er idylliske, og utsikten var fantastisk. Disse vakre rosebuskene vokser også ved slutten av hver eneste vinstokk. Rosene har en funksjon utover å være dekorativ. Rosebusker er nemlig mer skjør enn vinstokkene, og dersom det er sykdom på fære vil man se det på rosebuskene først.
Rosebusker på endene av alle vinstokkene – både dekorativt og nyttig, fordi rosene angripes av sykdom raskere enn vinstokkene
Barberavinen har tradisjonelt sett ikke hatt så høy status som barolo og barbaresco, mye fordi druen barbera er vanlig (den tredje vanligste i Italia), og ofte har den ikke særlig høy kvalitet. I Piemonte oppnår den derimot veldig høy kvalitet, og barberavinene herfra får høyere og høyere status.
Druer fra andregangsblomstringen – veldig gode!
Monferrato-området skal være særlig optimalt for barberadruen, og vinene vi fikk smake på Tenuta il Sogno vitner om høy kvalitet (hør på vin”eksperten” da. De var hvertfall veldig gode – og ei flakse ble jo som kjent med hjem).
Vakre omgivelser i vinkjelleren til Tenuta il Sogno
Så sent som 5.desember ble faktisk vinen jeg tok med meg kåret til best i test av alle vinmonopolet barbera superiore-viner! All heder og ære til Eli Anne og Frode, for den var virkelig god. Den finnes på noen vinmonopol, og står på bestillingslisten her.
Jeg sier tusen takk til Eli Anne og Frode for at vi fikk komme på besøk, og alt dere lærte oss! For mer lærdom anbefaler jeg hjemmesiden deres, der de forteller utfyllende om sin vinproduksjon.
Vårt siste møte med barbera fikk vi på Enoteca Regionale Nizza. Enoteca´en er et vinutsalg, og i kjelleren ligger tidenes mest sjarmerende restaurant. Vårt siste italienske måltid ble spist her, og fikk følge av nøye utvalgte viner. Simone har store kunnskaper, og ville vise oss spekteret av barbera, hvor forskjellig de kan være. Lokalet, maten og vinen gjorde det til et fantastisk sistemåltid, en verdig avslutning på en utrolig tur.
Nå er det snart en måned siden jeg var i Piemonte, og fortsatt er det ganske uvirkelig å tenke på. Jeg vil takke matprat så utrolig mye for muligheten! Oda – jeg setter sånn pris på alt du arrangerte for oss, og all kunnskap du har delt med oss. Du og familien din er herlige mennesker jeg er glad for å ha møtt. Tonje – Tusen takk for godt selskap og gps-samarbeid. Hanne – Du har også delt masse kunnskaper og gode historier, tusen takk. Og sist men ikke minst, min partner-in-crime Siv – For et sjarmerende vesen du er, og så glad jeg er for at vi fikk muligheten til å reise på tur sammen!
Dette er virkelig et minne for livet, og jeg skal definitivt tilbake!
Ciao!
(Mine resterende innlegg fra Italia handler om La Mussia og pastakurs, Markedsdag i Nizza Monferrato, Hvit trøffel – det beste i verden, Fredagskveld i Vaglio Serra og Eataly og Torino. Håper innleggene har vært satt pris på, det har hvertfall vært utrolig gøy å få dele små glimt fra Piemonte med dere)